Forord:
Buddha var en historisk person og levde for 2500 år siden. Buddha var egentlig en indisk prins som levde et forfinet og lukseriøst i et beskyttet palass. Han hadde aldri opplevd smerte eller utrygghet, så det kom som et sjokk på han den dagen han forstod at sykdom og død, når som helst kunne sette en stopper for hans uproblematiske tilværelse.

Buddha, hvem var han?
Buddha hadde en trygg og lykkelig oppvekst, og det traff ham som et sjokk da han oppdaget at ikke alle hadde det like godt som han selv. Han så at mange har et vondt og vanskelig liv, og selv hans egen lille trygge verden var høyst skrøpelig, - når som helst kunne sykdom og ulykke knuse den. Og alderdom og død ville uunngåelig innhente ham til slutt.

Han forstod at dette faktisk er alle levende veseners grunnproblem: hvordan skal vi komme bort fra sorg, lidelse og misnøye, og heller oppleve sann glede og tilfredshet? Med enorm energi og pågangsmot kastet han seg over dette problemet, og etter mye strev nådde han fram til et gjennombrudd. Han nådde en innsikt så radikal og gjennomgripende at han følte det som å våkne på nytt, nesten som om han skulle ha gått i søvne i hele sitt liv fram til da. Derav tittelen "Buddha", som han senere fikk. Ordet betyr ganske enkelt "den våkne".

Hva lærte han bort?
Det som har med lykke og ulykke, sorg og glede å gjøre, ligger i mennesket, i vårt eget sinn. Derfor foretok Buddha en dyp og uhyre skarpsindig psykologisk analyse av mennesket, og av hele vår situasjon. Han fant at ettersom problemet lidelse har sitt utspring i vårt eget sinn, er det også bare i vårt eget sinn det kan finne sin løsning. Praktisk som han var, la han fram en konkret og realistisk treningsmetodikk som han anbefalte sine elever å følge. Han lovte at alle som virkelig gikk inn for å følge denne treningen, ville kunne oppnå den samme befriende innsikt, den samme dype glede som han selv hadde erfart. Og gjennom to og et halvt tusen år er det gitt utallige bekreftelser på at dette holder. Denne tilstand av innsikt, lykke og fred, kalles nibbana, eller nirvana. Det er ikke en slags himmel, og heller ikke et "ingenting", som noen prøver å framstille det. Nirvana betyr utslukning, og det som blir slukket er de negative tendensene i sinnet. Det som slukkes er hat, grådighet og uvitenhet, - og åpner dermed for grenseløs kjærlighet, gavmildhet og visdom.

Buddhas liv!
Ganges, mellom Himalaya og Vindhyafjellene, et dynamisk kulturelt og økonomisk vekstsentrum. Politisk sett var dette området, liksom det klassiske Hellas, delt opp i en rekke større og mindre stater med ulike politiske strukturer, fra aristokratiske republikker som Vajji- og Sakya-forbundet, til sentraliserte kongedømmer som Kosala og Magadha. Men felles språk og kultur bidro likevel til å knytte folk sammen over dette store området, og det hendte at det ble omtalt med fellesnavnet Majjhimadesa - Midtlandet.

Byene var i fremvekst på Buddhas tid, og tekstene gir oss glimt av håndverkere, som for eksempel snekkere, pilmakere og smeder. Bildet av den godt bevoktede grensefestningen sier også litt om den politiske organiseringen.

De fleste menneskene bodde i små landsbyer, og bøndene høstet to avlinger ris i året: èn i regntida og èn i tørketida ved hjelp av kunstig vanning. Dagliglivet i landsbyene fulgte de tradisjonelle baner, som trolig ikke har endret seg så mye opp gjennom årene.

Mellom bygdene var landet mer skogkledt på Buddhas tid. Men langs hovedveiene fra by til by var det stor ferdsel, tross farer som truet fra ville dyr og landeveisrøvere. Kjøpmenn fraktet varer til og fra fjerne land med store vogntog, ledet av profesjonelle karavaneførere. Handelsskip seilte mot fjerne kyster, og i havnebyene ble det nok fortalt mang en god skipperskrøne.

De eldste tekstene forteller ikke særlig mye om Buddhas barndom og ungdom. Det var tydeligvis hans ord og gjerning som voksen, som Buddha, som sto i sentrum for interessen. Men etter som århundrene går, vet nyere skrifter stadig flere underfulle detaljer å berette, inntil de fargerike beretningene når sitt høydepunkt i verker som f.eks. Ashvaghoshas buddhabiografi Buddhacarita (ca. 100 e.Kr.) og senere kommentarlitteratur på pali og sanskrit.

Nyere forskning har med vekslende hell forsøkt å sile bort det legendariske materiale for å finne fram til "den historiske Buddha", men det viser seg her som ofte ellers, at det er ikke lett å trekke opp klare grenser mellom legende og fakta.

Derfor skal heller ikke vi gjøre noe forsøk på dette her, men heller gi en kort skisse av Buddhas liv, basert på de tradisjonelle beretningene:

Det hendte en dag at sakyafyrsten Suddhodhana og hans dronning Maya fikk en sønn som fikk navnet Siddhattha (sanskrit: Siddhartha), med ættenavnet Gotama (skr.: Gautama). Dette skjedde i Lumbiniparken ikke langt fra Kapilavatthu, sakyaenes hovedstad. Når skjedde dette? Ulike tradisjoner har ulike dateringer, men disse kronologiske utregningene er vanskelige og inneholder elementer som kan tolkes i forskjellige retninger, så nyere forskning har trukket samtlige tradisjonelle dateringer i tvil. La oss her bare nøye oss med å si at det sannsynligvis skjedde rundt regnet omkring fire hundre år f.Kr., med et generøst slingringsmonn av usikkerhet til hver side for århundreskiftet.

Så vokste da prinsen opp i sin lille beskyttede verden, med all den komfort og luksus hans aristokratiske far kunne skaffe til veie. Lekekameratene var hans egne fyrstelige fettere, og den verden som eksisterte utenfor palasshagens murer, visste han lite eller ingenting om.

En dag dro imidlertid den unge Siddhattha ut i byen på egen hånd, og det han der oppdaget av livets krasse virkelighet, sjokkerte ham og rystet ham ut av den uskyldige uvitenhetstilstand han hadde levd i til da. Grepet av dyp medlidenhet og sorg over menneskehetens endeløse kamp mot sykdom, alderdom og død, vendte han tilbake til palasset.

Lidelsens og livets problemer slapp ikke taket i ham, og etter en tid forlot han sin trygge, beskyttede verden, sin arv og sin høye stand, for å søke etter veien bort fra lidelsen, eller veien til lykken, for seg selv og for sine medmennesker. Først oppsøkte han sin tids mest berømte lærere i tradisjonell yoga og meditasjon. Men selv om han snart mestret deres teknikker til fullkommenhet, fant han at han var like langt fra en løsning som noen gang før. Han ga opp disse metodene som hensiktsløse, og ga seg i stedet i vei med streng askese. Dette var også en allment anerkjent vei til innsikt og frelse i det gamle India. Han drev disse øvelsene til den ytterste grense - så han var nær ved å sulte seg til døde, men fant til slutt at det eneste han hadde igjen for askesen var et svakt og skrøpelig legeme. Heller ikke dette førte fram, og han oppga likeledes askesen som nytteløs. Til slutt, etter seks lange og harde år, satt han i stille meditasjon i skyggen av et stort og løvrikt tre (senere kalt Bodhi- eller Bo-treet). Der skuet han dypt inn i sitt eget sinn, og oppnådde en innsikt i og forståelse av sinnets og verdens egentlige natur som er blitt få mennesker til del. Denne opplevelsen kalles bodhi, som betyr opplysning eller oppvåkning, og Gotama ble heretter kjent som en buddha, dvs. en opplyst eller en som har våknet. ("Våken" er den mest korrekte oversettelsen av buddha, men "opplyst" har også lange tradisjoner i Vesten, og kan betraktes som en poetisk variant.)

Han var nå 35 år gammel, og ut fra sin dype medfølelse og sympati for menneskeheten, besluttet han så langt som mulig å dele den rikdom han hadde vunnet, med andre mennesker. Resten av livet vandret han omkring i det nordlige India og underviste, omgitt av en stadig voksende skare av tilhørere, elever og beundrere av begge kjønn og fra alle samfunnsklasser. Tilhengerne fordelte seg på fire hovedgrupper: mannlige heltidselever (bhikkhu eller munk), kvinnelige heltidselever (bhikkhuni eller nonne), som levde uhyre nøkternt, underkastet seg strikt disiplin og praktiserte Buddhas lære på heltid. Men i tillegg til disse fantes det et stort støtteapparat av mannlige og kvinnelige lektilhengere, som ga munkene og nonnene mat og materielle nødvendighetsartikler, som gjerne lyttet til undervisningen og fulgte læren så godt så mulig, men ikke i den grad at dette gikk ut over dagliglivets gjøremål.

Det var helt i samsvar med landets tradisjoner at omvandrende filosofer, munker og asketer nøt respekt og anseelse. Interessen for filosofiske og religiøse emner var stor, og visdomslærere av alle slag samlet et tallrikt publikum, særlig når noen av dem møttes til debatt. Det gir et visst inntrykk av bredden i det intellektuelle miljøet, når vi et sted kan lese om hele 62 forskjellige religiøse og filosofiske teorier som var i omløp i tiden.

Så er det kanskje ikke underlig at Buddha ble respektert av sin samtid, men det er ikke nok å peke på samfunnsmessige faktorer som forklaring på hans jevnt voksende popularitet og framgang. De gamle pali-skriftene viser oss en personlighet utenom det vanlige. Her var en mann med en rolig og naturlig autoritet, som fikk menneskene til å stanse opp, lytte og tenke. Her var en mann med en dyp kjærlighet til alt som lever, og med inngående menneskekunnskap; en som kjente kunsten å tale til alle med ord og bilder som vedkommende kunne forstå. Like naturlig som han kunne tale til enklere mennesker, og med enkle ord vise veien til et rikere liv, like utvungent debatterte han med rivaliserende filosofer som utfordret ham til ordstrid. I disse samtalene møter vi en mann som gjerne talte i lignelser, slik vi kan lese at Jesus også gjorde. Og vi møter en mann som også har mye til felles med den Sokrates vi kjenner fra dialogene. Med lun ironi og skarpslepen logikk påpeker han svakhetene i motpartens problemstillinger og teser, samtidig som han viser hvordan problemene burde bli stilt og løst. Og overfor sine elever - bhikkhuer eller munker - var han en god venn og mesterlig lærer.

Åtti år gammel gikk han stille bort, omgitt av sine trofaste disipler. Hans siste stund var som hans liv og lære hadde vært: rolig, harmonisk og uten store ytre fakter. Hans storhet lå på det indre plan.

Flere konger delte hans aske og ga restene en fyrstelig begravelse hver i sitt rike.